Skattemessig tidfesting - realisasjonsprinsippet
Ved skattemessig tidfesting av inntekter og fradrag, skal som hovedregel realisasjonsprinsippet legges til grunn. Begrunnelsen for et særskilt skattemessig tidfestingsprinsipp er å nøytralisere konsekvensene av den valgfriheten næringsdrivende har til regnskapsmessig tidfesting i selskaps-/ finansregnskapet.
Skattemessig skal inntektsposter og fradragsposter som hovedregel tidfestes etter realisasjonsprinsippet. Dette innebærer at inntekts- og fradragsposter skal plasseres i det inntektsår en ubetinget rett eller en ubetinget forpliktelse oppstår. Praktisk viktig er de tilfeller hvor rett og forpliktelse bygger på gjensidig bebyrdende avtale (kjøp og salg). Skattyter har oppnådd en ubetinget rett til ytelsen (inntekten) når han/hun har prestert sin ytelse. Det er altså ikke tilstrekkelig at avtale er inngått, den må også være oppfylt av skattyter slik at han/hun er ensidig kreditor til motytelsen. Faktura- eller betalingstidspunktet har således ingen betydning for den skattemessige tidfestingen. Gjelder det for eksempel salg av en vare, skal selgeren inntektsføre motytelsen (normalt penger) når han/hun har overlevert varen til kjøperen. For tjenester som er en innsatsforpliktelse, vil vederlaget være ubetinget løpende i takt med utføringen av tjenesten. For resultatforpliktelser, vil vederlaget være ubetinget når det avtalte resultat er oppnådd, for eksempel når megleren har solgt gjenstanden.
Realisasjonsprinsippet gjelder også for renter. Dette innebærer at fradragsretten begrenses til renter som er påløpt (frem til årsskiftet), uavhengig av om det er forskuddsbetalte renter for senere år. Det samme gjelder også for renteinntekter idet periodiseringen skal skje uavhengig av når rentebetalingene faktisk mottas. Det er således bare renteinntekter som knytter seg til vedkommende inntektsår som er skattepliktig i dette året.
Forskjell mellom regnskapsmessige og skattemessige regler for periodisering
Skattemessig er realisasjonsprinsippet utgangspunktet, ofte gir dette tilsvarende periodisering som i regnskapet – men det er viktige unntak.
Skatteloven har egne regler om avskrivningssatser, avskrivningsgrupper, samt gevinst-/tapsperiodisering på gevinst- og tapskonto. Skatteloven har også en rekke særregler for valuta.
Regnskapsmessig nedskrivning, eller reversering av tidligere års nedskrivning av eiendeler, får ikke skattemessig virkning.
Skatteloven og regnskapsloven har også forskjellige regler når det gjelder vurdering av varelager (ikke skattemessig nedskrivning for ukurans) og kundefordringer. Det gis heller ikke skattemessig fradrag for avsetning etter god regnskapsskikk, f.eks. garanti- og serviceavsetninger.
Inntekter kan være knyttet til fremtidige uvisse begivenheter. Inntekter som faller bort dersom en fremtidig uviss begivenhet inntrer (resolutiv betingelse), vil ikke utsette tidfestingen. Hvis en rett ikke kan gjøres gjeldende før en fremtidig uviss begivenhet inntrer (suspensiv betingelse), vil dette imidlertid utsette inntektsføringen. Tilsvarende gjelder for kostnader.
Kontantprinsippet
Visse inntekter og utgifter skal skattemessig periodiseres etter kontantprinsippet, det vil si at de plasseres i det inntektsår betaling skjer/penger mottas. Dette gjelder først og fremst for arbeidsinntekt (lønn), pensjon, underholdsbidrag o.l. På tilsvarende måte er utgifter med tilknytning til slike inntekter først fradragsberettiget i utbetalingsåret, f.eks. merkostnader til kost og losji, kostnader til uniform, faglitteratur m.m.