Internprising (transfer pricing)

Internprising er et av de mest aktuelle temaene innen internasjonal beskatning. Både norske og utenlandske skattemyndigheter går multinasjonale selskapers internprising i sømmene, og de krever en stadig mer analytisk tilnærming til etterlevelsen av armlengdeprinsippet. Vi ser at konserninterne tjenester, royaltybelastninger og restruktureringer har hatt særlig prioritet i bokettersynsprosesser den seneste tiden.

Armlengdeprinsippet
Internprising omfatter kort sagt prising av varer, tjenester, immaterielle rettigheter samt finansielle instrumenter ved transaksjoner mellom beslektede selskaper. Hovedregelen for internprising er at prisene skal fastsettes etter prinsippet om armlengdes avstand; det vil si at prisene som settes på konserninterne transaksjoner skal være i samsvar med det to uavhengige parter ville ha avtalt i sammenlignbare situasjoner. At internprisingen skal være basert på armlengdes avstand, følger av skattelovens alminnelige prinsipper i skatteloven § 13-1 og artikkel 9 i OECDs mønsteratale. Det følger også av aksjeloven/allmennaksjeloven § 3-9 at transaksjoner mellom selskap i samme konsern skal grunnes på vanlige forretningsmessige vilkår og prinsipper.

Formelle krav til internprisingsdokumentasjon i Norge
Reglene om internprisingsdokumentasjon er hjemlet i skatteforvaltningsloven § 8-11. Reglene kan deles i to hovedkategorier; oppgaveplikten og dokumentasjonskravet. Oppgaveplikten omfatter ligningsskjemaet RF-1123 som må sendes inn sammen med skattemeldingen for skattytere med samlede konserninterne transaksjoner over kr 10 millioner eller mellomværende over kr 25 millioner.

Dokumentasjonskravet er mer omfattende og bebyrdende enn oppgaveplikten. Komplett dokumentasjon må leveres skattekontoret innen 45 dager etter skriftlig påkrav fra skattemyndighetene. I utgangspunktet gis det ingen fristutsettelse. Dokumentasjonen må oppbevares i 10 år, og ifølge forskriften til skatteforvaltningsloven § 8-11 skal internprisingsdokumentasjonen oppdateres årlig. Vi anbefaler derfor at internprisingsdokumentasjonen utarbeides i forkant og vedlikeholdes løpende, slik at selskapet kan forsvare den benyttede prissetting og valg av internprisingsmetoder.

I tillegg vil norske selskaper som er en del av et multinasjonalt konsern med en konsolidert inntekt på kr 6,5 milliarder eller mer omfattes av reglene om land-for-land-rapportering. Regler om land-for-land-rapportering ble innført i Norge med effekt fra regnskapsåret som startet 1. januar 2016 eller senere. Plikten til å levere land-for-land-rapporten på vegne av konsernet skal som hovedregel påhvile morselskapet. Andre selskap i konsernet enn morselskapet kan imidlertid også få rapporteringsplikt i nærmere bestemte tilfeller, såkalt sekundær rapporteringsplikt.

Norske selskaper som er del av et konsern som omfattes av land-for-land-rapporteringsreglene plikter å gi notifikasjon om at de omfattes av reglene i skattemeldingen.

Overholdes ikke oppgaveplikten og/eller dokumentasjonskravet, vil det være muligheter for å ilegge skattyter sanksjoner i form av tvangsmulkt, skjønnsligning og tilleggsskatt. Manglende etterlevelse av regelverket kan følgelig få store konsekvenser for norske skattytere.

Sammenlignbarhetsanalyser
I kjernen av armlengdeprinsippet ligger kravet om at prisene som settes på konserninterne transaksjoner skal være i samsvar med det to uavhengige parter ville ha avtalt i sammenlignbare situasjoner. Sammenlignbarhetsanalysen er verktøyet som benyttes for å sannsynliggjøre at internprisingen er i henhold til armlengdeprinsippet, og en slik analyse er påkrevet i de formelle kravene til internprisingsdokumentasjon i Norge og de fleste andre land.

Vi ser at norske og utenlandske skattemyndigheter krever en mer analytisk tilnærming til sammenlignbarhetsanalysen enn tidligere, og dette er understøttet av OECDs retningslinjer for internprising. OECDs Retningslinjer viser blant annet til en 9-stegs "accepted good practice"-modell. Kort fortalt må skattyter sammenligne den konserninterne transaksjonen med det eksterne sammenlignbarhetsgrunnlaget basert på de fem sammenlignbarhetsfaktorene i Kapittel I i OECDs retningslinjer for internprising. Skattyter må altså vurdere den konserninterne transaksjonen ut fra eiendelens eller tjenestens karakteristika, funksjonsanalysen, kontraktsvilkår, økonomiske omstendigheter og forretningsstrategier. Kontrollerte og ukontrollerte transaksjoner er sammenlignbare dersom ingen av forskjellene mellom transaksjonene vesentlig kunne ha påvirket prisen, eller dersom rimelig presise justeringer kan gjøres for å eliminere den vesentlige effekten av slike forskjeller.

MAP og APA
Stadig flere norske skattytere anmoder om MAP-forhandlinger (Mutual Agreement Procedure - gjensidige forhandlinger) dersom inntekten i Norge eller i utlandet blir endret i skattyters disfavør. Dette er en prosess som søker å unngå dobbeltbeskatning ved å involvere begge lands skattemyndigheter ved vurderingen av internprisingen. I prinsippet, og for å motvirke dobbeltbeskatning, skal en inntektsendring i Norge gjenspeiles av en tilsvarende inntektsjustering i landet hvor transaksjonsmotparten er hjemmehørende.

Flere og flere land har gitt skattyterne muligheter til i forkant av transaksjonen å få en bindende forhåndsavtale vedrørende prisingen, såkalte APAer (Advanced Pricing Agreements - forhåndsprisingsordning). Det foreligger ikke et formelt regelverk knyttet til dette i Norge, men en forhåndsprisingsordning kan inngås med utenlandske jurisdiksjoner i tråd med Norges skatteavtaler. Målet med en APA er å bli enige med ett eller flere lands skattemyndigheter om den skattemessige behandlingen av internprisingen for fremtidige transaksjoner. Dette vil ha særlig betydning i de tilfeller hvor det er stor usikkerhet knyttet til verdsettelsen av den fremtidige transaksjonen eller transaksjonsstrømmen. Det er en egen MAP-avdeling i Sandvika som håndterer dette arbeidet.

Fokusområder hos skattemyndighetene
Multinasjonale selskaper som yter konserninterne tjenester og royaltybelastninger, eller har foretatt restruktureringer i det aktuelle inntektsåret, vil være på listen over mulige bokettersynsobjekter hos norske skattemyndigheter. Det samme gjelder underskuddsselskaper og selskaper med svært lave fortjenestemarginer.

Når det gjelder spesifikke bransjer, anser norske skattemyndigheter følgende bransjer som "kontrollverdige": software/IT, finansielle tjenester, olje- og gass samt legemiddelindustrien.

Det anvendes åpenbart i større grad risikovurderinger og statistiske verktøy i forbindelse med utvelgelse av saker og kontrollobjekter. Land-for-land-rapportene som skattemyndighetene mottar fra norske skattytere og fra utenlandske skattemyndigheter vil bli benyttet til å foreta bedre risikoanalyser og til å velge ut selskaper til kontroll innenfor internprising. Skattemyndighetene vil dermed ha et nytt verktøy ved utvelgelse av selskaper til bokettersyn på internprisingsområdet.  

Internprisingsområdet er altså fremdeles et av de mest aktuelle temaene innen internasjonal beskatning og vil være det i en årrekke fremover, ifølge norske skattemyndigheter. Det kan i denne sammenheng nevnes at norske skattemyndigheter har over hundre årsverk tilgjengelig for kontroll på internprisingsområdet. Antall land med dokumentasjonskrav har økt fra år til år, og kravene til dokumentasjon og sammenlignbarhetsanalyser blir stadig mer detaljerte og krevende for skattyter. For å redusere risikoen for endringsvedtak ved bokettersyn, bør norske skattytere være i forkant ved løpende å evaluere internprisingen samt dokumentere at de konserninterne transaksjonene er beskrevet i henhold til de norske dokumentasjonskravene.

For å lese mer om internprising og KPMGs tjenester, trykk her.

For mer informasjon kontakt:

Svein Gunnar Andresen

Svein Gunnar Andresen

Advokat/Partner

+47 4063 9022