Rentefordel ved rimelige lån i arbeidsforhold

Rimelige lån fra arbeidsgiver er lån hvor renten er satt lavt. Utgangspunktet er dersom renten er satt lavere enn normrenten, så skal den ansatte skattlegges for differansen mellom det som faktisk betales og normrenten. Men det finnes situasjoner hvor den ansatte ikke skattlegges for denne fordelen.

Skattepliktig rentefordel er differansen mellom en normrentesats fastsatt av Skattedirektoratet og den renten arbeidstaker selv betaler.

Normrentesatser for 2020:

januar/februar:

2,6 %

mars/april:

2,6 %

mai/juni:

2,6 %

juli/august:

2,2%

september/oktober:

 1,5 %

november/desember:

 1,5 %

 

Normrentesatser for 2021:

januar/februar:

1,5 %

mars/april

1.5 %

 

Rentefordelen behandles på samme måte som ordinær lønn. Formålet bak lånet fra arbeidsgiver har ingen betydning, dvs. at fordelen beskattes selv om lånet utelukkende benyttes til yrkesformål som f.eks. kjøp av datamaskin. Den beregnede rentefordelen er fradragsberettiget ved inntektsligningen for den ansatte - på lik linje med øvrige gjeldsrenter på lån. Dette fører til at beskatning av rentefordelen kun finner sted med bruttoskattesatser, dvs. for 2020  og 2021 maksimalt 24,4 % (8,2 % trygdeavgift og 16,2 % trinnskatt til staten).

Det beregnes ikke rentefordel av kortsiktige lån som ikke overstiger 3/5 av grunnbeløpet i folketrygden på utbetalingstidspunktet (dvs. ikke årsgjennomsnittet). Med kortsiktige lån menes lån der tilbakebetalingstiden ikke overstiger ett år.

Fordelen vil heller ikke bli beskattet dersom arbeidsgiver yter lån på samme vilkår utenfor arbeidsforholdet, for eksempel dersom arbeidsgiver er en bank som driver ordinært utlån av penger. Skattefriheten i disse tilfellene forutsetter likevel at arbeidstakeren ville vært berettiget til å kunne ta opp et slikt lån.

I en bindende forhåndsuttalelse, BFU 04/07, vurderte Skattedirektoratet en ordning med rimelig lån i arbeidsforhold, hvor det ytes lån til en ansatt via en tredje part. Den tredje parten var en allianse bestående av ulike finansinstitusjoner. De involverte partene i alliansen var forpliktet til å yte lån til arbeidstakerne i alliansen. Lånet ble således ikke ytt av den enkelte arbeidsgiver, men av en av finansinstitusjonene i alliansen. Lånet ble ytet på markedsvilkår, men renteomkostningene ble delt mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. Arbeidstaker betalte en rente tilsvarende normrentesatsen, mens arbeidsgiveren dekket det overskytende. Skattedirektoratet kom til at dette var en ordning med rimelig lån i arbeidsforhold, som var skattefri for den ansatte.